Mediekritikk
Snuttifiseringen av Debatten på NRK er ikke politisk nøytral
Samtidig som «alle» i Norge mener amerikansk offentlighet er ødelagt av kulturkrigens destruktive polarisering, synes NRK Marienlyst å sette fulle seil i amerikansk retning.
Magnus Marsdal
Det er i alle fall et inntrykk man kan få av å lese de mange kommentarene som kritiserer hvordan Sirkus Suvatne, også kjent som Debatten, støtt danderer sitt skattefinansierte studio med influensere og ytterliggående innvandringsmotstandere i uskjønn forening.
NRK-ledelsen jakter ungdomskilden. Veien dit går visst gjennom korte videosnutter som kan «gå viralt» på landets ungdomsskoler. Det er mulig det virker.
Kostnaden, ifølge sosiolog Kjetil Rolness, kan bli at landets viktigste debattarena på TV degenererer til «et klikkvennlig, intellektuelt dvergsirkus om betente og kompliserte temaer som deltakerne er veldig engasjert i, men ikke har satt seg særlig inn i».
Et vel så påtrengende problem, sett fra Manifest Medias ståsted, er den politiske slagsiden i det Debatten driver med nå.
Her tenker jeg ikke på balansen mellom partiene, som NRK pleier å håndtere greit, men på hvilke stemmer i medie-Norge som får tildelt taletid med den megafonen Debatten er for alle oss som deltar i kampen om hva som skal være dagsorden for norsk samfunnsdebatt.
Ingen medier har vært oftere hos Suvatne enn Hans Rustads ytterliggående og jevnlig PFU-felte nettsted Document, med tre opptredener på de tolv første programmene. Klassekampen hadde null. Dagsavisen null. Manifest Media null.
Til gjengjeld har redaksjonen hanket inn både Vebjørn Selbekk, redaktør i kristenkonservative Dagen, og den kristne storimportøren av anti-wokeisme, Danby Choi, som er redaktør i Subjekt.
Hva skyldes denne påfallende ubalansen? Jeg tror ikke årsaken er et ønske om å heie fram høyresida. Jeg tror slagsiden skyldes jakten på høy temperatur og klipp som går viralt. Document, Dagen og Subjekt har én ting til felles:
De polariserer langs kulturkrigens akse, den verdibaserte og kulturelle høyre-venstre-aksen, ikke langs den som handler om økonomiske interesser og makt.
Integrering, abort, islam, trusler, Karpe-tekster. Slike saker snakker rett til publikums følelser og identitet. De utløser det forskerne kaller affektiv polarisering: Man er ikke bare uenig i sak, man utvikler mistillit og avsky mot «de andre».
Forholdet mellom partiene i USA er ett eksempel. Document-lesernes forhold til «islam» eller «transpersoner» er et annet. Deler av venstresidas forhold til «kristne mørkemenn» kan være et tredje.
Ikke sterke resonnementer, men sterke følelser, er det som går viralt. Affektiv polarisering er flybensin for kommentarfeltet.
Hva har så Klassekampen, Dagsavisen og Manifest Media til felles? Et ståsted til venstre, ja, men først og fremst en venstreorientering som tar utgangspunkt i arbeidsliv, rettferdig fordeling og økonomisk trygghet for folk flest – ikke i kulturkrigssakene Subjekt, Document og Dagen lever av.
Den politiske striden står ikke bare mellom høyre og venstre, men også mellom to konkurrerende politiske akser. Vi kan kalle dem den interessebaserte og den verdibaserte. Forholdet mellom disse to aksene er en nøkkel til å forstå politisk polarisering i vår tid generelt og høyrepopulistenes frammarsj spesielt.
Vi kan la Espen Teigen i Document forklare hva dette handler om. Fra sin tid som kulturkrigersk rådgiver for Sylvi Listhaug har han fortalt at kampen om velgerne i stor grad vinnes ved «å få valgkampen til å handle om egne sterke saker». For Frp er dette innvandring, kriminalitet og kulturkrig. For de rødgrønne er dette økonomisk rettferdighet for vanlige folk.
Effekten er dokumentert i valgforskning. Når dagsordenen preges av økonomiske interessekonflikter som forener den rødgrønne velgerkoalisjonen i arbeiderklassen og middelklassen, kan rødgrønn side vinne fram. Når den preges av kulturkonflikter som splitter den samme koalisjonen, tjener det høyrepopulistenes mobilisering.
Hvilke saker NRK løfter opp på dagsordenen, kan dermed ha mer å si for kanalens påvirkning på valgresultatet enn den partipolitiske balansen blant deltakerne i studio.
Vi snakker altså ikke om politikerne her. Ikke om de tunge temaene av mer økonomisk karakter som uvegerlig vil komme opp i Debatten: Strømpriser, statsbudsjett, ekstreme lederlønninger i staten. Det vi snakker om, er hvem redaksjonen tenker er «spennende stemmer» som kan uttrykke «det som rører seg» der ute i samfunnet.
Vi snakker altså ikke om det partipolitiske spillet, men om det noen kaller den «prepolitiske» idékampen. Den som bestemmer hva som skal bli, eller ikke bli, det store samfunnsproblemet alle snakker om og som deretter vil tvinge seg fram som partipolitikk.
Hvis NRKs presumptivt seriøse diskusjonsprogram skal produsere videosnutter for å nå «de unge», vil Debatten i økende grad bli kulturkrigernes arena.
Det er mulig NRK-sjefene tror dette er politisk nøytralt. Suvatne kan jo bare slippe til begge sider i kulturkrigen. Det er ikke nøytralt.
Erfaringer fra de fleste land viser at en prepolitisk dagsorden dominert av identitetsspørsmål og splittende kulturkrig, gir framgang for ytre høyre.
Å dra norsk offentlighet lenger ut i affektiv polarisering og kulturkrig, det vil si i amerikansk retning, vil primært tjene aktører som Document og Frp.
I likhet med MAGA-bevegelsen ønsker Frp og Document at velgerne skal se et samfunn der de avgjørende konfliktlinjene ikke går mellom rike og fattige, eiere og arbeidsfolk, makt og avmakt, men mellom Vesten og islam, mellom det nasjonale og det fremmede, mellom det «ekte» folket og den «falske» eliten.
Det er denne typen polarisering millioner av amerikanere er flasket opp med av Fox News og sosiale medier der eierne tjener på splittelse og konflikt. Resultatet ser vi i dagens USA.
Hvis NRK fortsetter sin tilpasning til tek-oligarkenes medieorden ved å bidra med liv og lyst til snuttifiseringen av norsk offentlighet, vil de samme konfliktlinjene uvegerlig utgjøre verdensbildet en ny generasjon nordmenn blir presentert for. På skattebetalernes regning og i samfunnsoppdragets høyverdige navn.